Den terapeutiska kultur

Anmeldt

Publisert: | Utgave: 6 | Sider:

Ole Jacob Madsen äger gjennom mange år skrevet bøker og tekster liksom utfordrer psykologiprofesjonen, den terapeutiske kulturen og sannheter oss tar for gitt. Helsestasjonismen og andre essays er intet unntak. Denne boken gir leseren en rik samling från Madsens tekster som besitter blitt publisert i aviser og tidsskrifter gjennom dem siste tiårene. Temaene denne utforsker, inkluderer psykologi, selvhjelp, ideologi, mannskrisen, klimakrisen, ungdom og teknologi. Bokens mangfold gjenspeiler Madsens evne til å problematisere ulike aspekter ved samfunnet og titta hvordan psykologien former vår kultur og samtid. detta er lettere å analysere historien enn samtiden, dock Madsen er god til å løfte blikket og se hvilke underliggende premisser som preger nåtiden. denne er generelt kritisk til den terapeutiske kulturen, individualiseringen av samfunnet – og psykologers rolle i dette – manglende maktanalyse og dårlig bruk av undersökning, for å nevne noe.

Insentive

•

Den terapeutiske kultur

Er psykologprofesjonen tjent med å logre for et liberalistisk menneskesyn, der mer individuell behandling er den primære løsningen på samfunnets helseutfordringer? Økonomiekspertene maner om «psykologien i boligmarkedet». «Gud» er nå å anse som en coach eller terapeut ifølge progressive krefter i kirken. Terapirommet er ikke lenger bare et yndet sted for fiksjonen, men også «ekte» behandling er blitt underholdning i og med NRKs-gruppeterapiserie «Jeg mot meg». Norges Fotballforbund avsatte tidenes mest suksessrike landslagssjef, Egil Olsen, med Per-Mathias Høgmo, som i motsetning til systemteoretikeren «Drillo», viet spillernes «indre liv» atskillig interesse og introduserte dem for mindfulness. Og Norsk Psykologforening har endelig fått en helseminister som «bryr seg om dem» i Høyres Bent Høie. Disse og andre temaer tas opp i 2. utgaven av Den terapeutiske kultur. «Det er en god og velskrevet bok som er lett å anbefale.» «Fontene» 2/ «Forfatterens omfattende kunnskap, evne til konkretisering og popularisering, samt vilje til konfrontasjon, gjør denne utgivelsen både udiskutabelt relevant, uvanlig underholdende og etter denne anmelderens mening obligator

•

Filosofisk praksis – et paradoksalt tilskudd i «den terapeutiske kultur»

Filosofisk praksis – et paradoksalt tilskudd i «den terapeutiske kultur» Ole Jacob Madsen Gjesteforsker Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen E-post: @ English abstract p. I denne artikkelen vil jeg presentere filosofisk praksis og diskutere dens posisjon i «den terapeutiske kultur». Hvordan bevegelsen plasserer seg i forhold til psykoterapi er og blir et essensielt dilemma, og er, som jeg vil vise, av både stor prinsipiell og praktisk betydning for filosofisk praksis’ eksistensberettigelse i fremtiden. Introduksjon 1 Filosofisk praksis-bevegelsen har de senere år vært preget av sterk intern uenighet om hvorvidt filosofisk praksis er å regne som en terapiform, eller må forstås som vesensforskjellig fra psykoterapi, psykoanalyse og psykiatri. Sentralt i denne striden står den amerikanske filosofiske praktikeren Lou Marinoff, som nok har gått lengst i å lansere filosofisk praksis som en snakkekur og en erstatning for psykoterapi, i populære bøker som Plato Not Prozac! og Therapy for the Sane.2 Den israelske filosofiske praktikeren Shlomit C. Schuster beskylder derimot Marinoff for at han falskt